Vi har hatt en flott høst her i Trøndelag med mange lange turer i skog og mark. Lycke Larsen elsker å løpe rundt og snuse på alt mulig, og vi hører rett som det er at det smeller i nesen hennes. Da har hun som oftest fått ferten av noe spennende. I forrigårs sporet hun opp halvtørr «mainnskit» som hun lykkelig sprang rundt med…før hun prøvde å spise det. Akkurat da var vi egentlig ikke perlevenner. Jeg vant kampen, men ble sittende med igjen med all dritten (det kjentes ikke helt ut som at det var vellykket å få hendene fulle av noe som hører hjemme i kloakken).
Mens Lycke driver på med slike drittaktiviteter passer Mi på å være på spa. Hun elsker å bløtlegge seg selv i gjørme og møkk, og etter turen på Volhaugen var hun rimelig fornøyd med seg selv. Snorre og jeg bestemte oss for å grille pølser nede ved vannet og fikk dermed vasket munnen på Lycke og skylt av frøken Gjørmfrid. Hun har forøvrig innlemmet Lycke Larsen i gjørmebadets hemmelighet så nå må vi snart kjøpe store mengder hundshampoo.
Da Lycke er veldig glad i å snuse rundt var det naturlig å trene spor med henne. Hun har jobbet godt både med blodspor og med fotspor. Hun har også prøvd seg på pinnespor med stor iver og plukket pinner som en helt. Men i det siste er det blodspor vi har trent mest. Jeg hadde lyst til å starte henne på en prøve før vi gikk i «vinterdvale». Da Lycke Larsen er født på julaften ble hun ikke 9 måneder før 24 september, og da er det jo ikke mange sporprøvene. Men heldigvis hadde retrieverklubben i Nord-Trøndelag mulighet til å arrangere bevegelig sporprøve ut oktober. Vi tok kontakt og ble enig om å gå blodsporprøve i pausen i elgjakta.
I mars bestilte Snorre tur til Tyrkia, og denne turen skulle selvfølgelig være i samme tidsrom. Vi kom hjem fra Tyrkia sent en søndag kveld og skulle få gå spor tirsdag ettermiddag. Jeg spekulerte fælt på når jeg skulle få tid til å trene. Elisabeth foreslo å legge et kort motivasjonsspor på mandag kveld, som Lycke Larsen kunne gå tirsdag morgen. Jeg var litt bekymret for at det skulle bli for mye, men frk. Olsen, altså Elisabeth, mente det skulle gå bra. Og som vanlig er frk. Larsen veldig enig med frk. Olsen.
Som sagt, så gjort. Det ble motiveringsspor på morgenen. Og når vi kom til Ogndalen på ettermiddagen virket ikke Lycke Larsen særlig sliten nei. Hun gjorde et bra sporarbeid, markerte sårleie fint, hadde fint tempo. Hun gikk ut i en vinkel, men hun jobbet og jobbet og kom seg inn på sporet igjen. Resultatet ble en 1. premie. Og det ga virkelig lyst til å fortsette å trene. Jeg er riktig fornøyd med tigeren min som får 1.premie på spor 9 1/2 måned gammel, og på sin første prøve.
På lørdag samme uka gikk hun opp til Bronsemerkeprøve i lydighet og fikk 164 poeng av 180 mulige, og hun fikk merket. Senere på dagen gikk hun klubbkonkurranse i lydighet klasse 1, og fikk en fin 3.premie.
I ettermiddag blir det lydighetstrening og i morgen er det sportrening. Denne gangen er det Elisabeth som legger spor til oss og det er alltid spennende. Lørdag og søndag er det lydighetskurs. Vi gleder oss masse.